학술논문
Blandingsskog av treslagene sitkagran (Picea sithensis) og vestamerikansk hemlokk (Tsuga heterophylla) ved vestkysten av Alaska i USA. Fotografiet er tatt inne i et bestand med store, i hovedsak rettvokste trestammer. En mann ved stammen til det største treet i bestandet med utstrakte armer, for å gi det en målestokk. Den mest iøynefallende elementene i markvegtasjonen ser ut til å ha vært bregneliknende planter.Dette fotografiet ble tatt av den norske forstmannen Anton Smitt (1883-1970) under en studietur han gjorde på Alaskas vestkyst sommeren 1916. Der møtte han forholdsvis urørte blandingsskoger med fire bartrearter, som etter nordmannens vurdering hadde følgende fordeling: «Tsuga heterophylla med ca. 50 %, Picea sitchensis med cva 25 %m Thuja plicata med ca. 15 % og chamæcyparis med ca. 5 %. Resten eller 5 % fordeles væsentlig paa endel løvtræarter og lidt Pinus contorta og Picea alba, den sidste kun i det nordvestligste hjørne.» Om sitkagrana i dette området skrev Smitt:«Picea sitchensis findes utbredt over hele omraadet, men som det gjælder alle disse 4 træslag sjelden i rent bestand og da aldrig over 10-12 maals størrelse. I det sydlige av omraadet gaar den til ca, 800 m. ove havet og i det nordlige til ca. 500 m. over havet. Over denne grænse findes den kun i buskform. Den naar tildels svære dimensioner. op til 50 m.s høide og over 2 m.s brysthøide diameter. Den holder sig gjennemgaaende kvistren og med vakker stammeform undtagen hvor den klær den yderste kyst og de ytterste holmer. Da faar den rikere og grovere kvistsætting og daarlig rotsvær stammeform. Den er meget haardfør og nøisom, men for at naa sin bedste udvikling maa den ha noget lunere beliggenhet og god frisk til fugtig og muldrik jord. Helst foretrækker den tillike fladt terreng.»Om hemlokk skrev den norske observatøren:«Tsuga heterophylla er det almindeligste skogstræ i omraadet, men har ikke videre utbredelse end den foregaaende art [sitkagrana], hvem den følger ogsaa i vertikal utbredelse. Den blir et stort træ om den end sjelden opnaar foregaaendes brysthøidediameter. Dennes høide kan den dog naa. Formen ersom regel uklanderlig, medmindre den findes ved den yderste havstrand, hvor dens stamme ofte blir knudret og vridd i likhat med gammel ener. Den er meget haardfør og nøisom og overgaar i begge henseende den foregaaende.»Om veksterligheten skrev Smitt følgende:Om veksterligheten skrev Smitt følgende:«I et yngre 52 aar gammel bestand bestaaende av nedenstaaende 3 træslag fandt jeg følgende gjennemsnitsdimensioner:Sitkaspruce 25 cm. i br. h. [brythøyde] 22 m. høide.Western Hemlock 18 cm. i br. h. 20 m. høide.Westerrn red Cedar 16 cm. 18 m. høide.»Smitt var mest interessert i de to førstnevnte artene, for hans mål var å finne ut mer om vekstvilkåra til disse treslagene og vurdere provenienser som kanskje kunne brukes i det norske kystskogbruket.Møtet med denne og andre nesten urørte skoger på Alaskas vestkyst gjorde den ellers nøkterne Smitt lyrisk:«At færdes under disse mægtige stammer som synes at bære selve himmelhvælvet paa sine kroner, at se selve straalebundter leke gjemsel mellem disse jordfaste søiler og forsvinde i det mylder af vækster i alle farver som dækker bunden, er som et av «tusen og en nats» skjønneste eventyr.»Samtidig hadde han bekymringer knyttet til hvordan økt menneskelig aktivitet kunne påvirke denne skognaturen:«… Men kanske en ond drøm vilde mane frem for ens indre blik, hvordan det vil gaa naar «kulturen» ogsaa en gang vinder frem til Alaskas jomfruelige jord og avmerker sin vei med stinkende usunde byer og sidende fabrikpiper – menneskenes stolteste mindesmerker over kulturens seiersgang.»
Document Type
IMAGE
Author
Source
Subject
Language
Norwegian
Abstract
Blandingsskog av treslagene sitkagran (Picea sithensis) og vestamerikansk hemlokk (Tsuga heterophylla) ved vestkysten av Alaska i USA. Fotografiet er tatt inne i et bestand med store, i hovedsak rettvokste trestammer. En mann ved stammen til det største treet i bestandet med utstrakte armer, for å gi det en målestokk. Den mest iøynefallende elementene i markvegtasjonen ser ut til å ha vært bregneliknende planter.Dette fotografiet ble tatt av den norske forstmannen Anton Smitt (1883-1970) under en studietur han gjorde på Alaskas vestkyst sommeren 1916. Der møtte han forholdsvis urørte blandingsskoger med fire bartrearter, som etter nordmannens vurdering hadde følgende fordeling: «Tsuga heterophylla med ca. 50 %, Picea sitchensis med cva 25 %m Thuja plicata med ca. 15 % og chamæcyparis med ca. 5 %. Resten eller 5 % fordeles væsentlig paa endel løvtræarter og lidt Pinus contorta og Picea alba, den sidste kun i det nordvestligste hjørne.» Om sitkagrana i dette området skrev Smitt:«Picea sitchensis findes utbredt over hele omraadet, men som det gjælder alle disse 4 træslag sjelden i rent bestand og da aldrig over 10-12 maals størrelse. I det sydlige av omraadet gaar den til ca, 800 m. ove havet og i det nordlige til ca. 500 m. over havet. Over denne grænse findes den kun i buskform. Den naar tildels svære dimensioner. op til 50 m.s høide og over 2 m.s brysthøide diameter. Den holder sig gjennemgaaende kvistren og med vakker stammeform undtagen hvor den klær den yderste kyst og de ytterste holmer. Da faar den rikere og grovere kvistsætting og daarlig rotsvær stammeform. Den er meget haardfør og nøisom, men for at naa sin bedste udvikling maa den ha noget lunere beliggenhet og god frisk til fugtig og muldrik jord. Helst foretrækker den tillike fladt terreng.»Om hemlokk skrev den norske observatøren:«Tsuga heterophylla er det almindeligste skogstræ i omraadet, men har ikke videre utbredelse end den foregaaende art [sitkagrana], hvem den følger ogsaa i vertikal utbredelse. Den blir et stort træ om den end sjelden opnaar foregaaendes brysthøidediameter. Dennes høide kan den dog naa. Formen ersom regel uklanderlig, medmindre den findes ved den yderste havstrand, hvor dens stamme ofte blir knudret og vridd i likhat med gammel ener. Den er meget haardfør og nøisom og overgaar i begge henseende den foregaaende.»Om veksterligheten skrev Smitt følgende:Om veksterligheten skrev Smitt følgende:«I et yngre 52 aar gammel bestand bestaaende av nedenstaaende 3 træslag fandt jeg følgende gjennemsnitsdimensioner:Sitkaspruce 25 cm. i br. h. [brythøyde] 22 m. høide.Western Hemlock 18 cm. i br. h. 20 m. høide.Westerrn red Cedar 16 cm. 18 m. høide.»Smitt var mest interessert i de to førstnevnte artene, for hans mål var å finne ut mer om vekstvilkåra til disse treslagene og vurdere provenienser som kanskje kunne brukes i det norske kystskogbruket.Møtet med denne og andre nesten urørte skoger på Alaskas vestkyst gjorde den ellers nøkterne Smitt lyrisk:«At færdes under disse mægtige stammer som synes at bære selve himmelhvælvet paa sine kroner, at se selve straalebundter leke gjemsel mellem disse jordfaste søiler og forsvinde i det mylder af vækster i alle farver som dækker bunden, er som et av «tusen og en nats» skjønneste eventyr.»Samtidig hadde han bekymringer knyttet til hvordan økt menneskelig aktivitet kunne påvirke denne skognaturen:«… Men kanske en ond drøm vilde mane frem for ens indre blik, hvordan det vil gaa naar «kulturen» ogsaa en gang vinder frem til Alaskas jomfruelige jord og avmerker sin vei med stinkende usunde byer og sidende fabrikpiper – menneskenes stolteste mindesmerker over kulturens seiersgang.»
Dette fotografiet ble tatt av forstmannen Anton Elias Smitt (1883-1970). Han var født i Bergen. I 1909 tok Anton Smitt avsluttende eksamen med skogbrukslinja ved Norges landbrukshøgskole. Etter avlagt eksamen var han først såkalt «ekstraassstent» i Oppland skogselskap et par år, før han fikk en skogassistentstilling i Rogaland skogselskap. Her rykket han i 1914 opp og ble fylkesskogmester. I denne stillingen hadde han mye kontakt med nabofylket Hordaland, og spesielt med Oscar Hagem (1885-1982), som under 1. verdenskrig utførte banebrytende forskning på forholdet mellom klimaet i vekstsesongene og furuas frø- og konglesetting. Hagem arbeidet mye med såkalte isotermkart. Denne metodikken preget også prøveforeslesningen Hagem holdt for doktorgraden - «Fremmede træslag i vort lands skogbrug» (1918). Hagem mente, i likhet med mange andre, at det var overveiende sannsynlig at det i andre land og på andre kontinenter kunne være treslag som var mer nøysomme og mer hardføre enn de norske, eller som gav større massetilvekst og kanskje bedre materialkvalitet. Inntil da hadde mange forsøk med utenlandske treslag vært mislykte, og Hagem antok at det skyldtes akklimatiseringsproblematikk - frø eller planter var hentet fra klimasoner som var for forskjellige fra de norske. Hagem foreslo at det skulle skaffes foryngelsesmateriale for forsøk fra isotermbelter med sesongvekslinger og temperaturforhold som liknet de norske. Hagem var spesielt opptatt av de bartreartene som vokste i fjellområdene langs den nordamerikanske vestkysten. For å finne ut mer om barskogen der og utrede mulighetene import av frø skaffet Hagem sponsormidler fra Det norske Skogselskap og velstående skogreisingsentusiaster i vestlandsbyene, slik at hans gode samarbeidspartner Anton Smitt kunne reise på studietur til aktuelle deler av stillehavskysten i 1916-1917. Dette er et av fotografiene Smitt tok under denne turen. Motivet ble publisert i artikkelen «Alaska-intryk sommeren 1916» i Tidsskrift for Skogbruk nr. 5-6 fra mai-juni 1921. Smitt ble seinere, fra 1923, skogforsøksleder ved Vestlandets forstlige forsøksstasjon under Oscar Hagems ledelse. Ettersom Hagem ble mer og mer opptatt av gjøremål ved Universitetet, overtok Hagem bestyrerstillingen og det administrative ansvaret fra 1928. Denne stillingen hadde han fram til 1955. I denne perioden, og for så vidt i mange år etterpå, var det Vestlandets forstlige forsøksstasjon som hadde hovedansvar for import av utenlandsk frø til det norske skogbruket. Proveniensforsøk med det utenlandske foryngelsesmaterialet var et viktig ledd i dette arbeidet.
Dette fotografiet ble tatt av forstmannen Anton Elias Smitt (1883-1970). Han var født i Bergen. I 1909 tok Anton Smitt avsluttende eksamen med skogbrukslinja ved Norges landbrukshøgskole. Etter avlagt eksamen var han først såkalt «ekstraassstent» i Oppland skogselskap et par år, før han fikk en skogassistentstilling i Rogaland skogselskap. Her rykket han i 1914 opp og ble fylkesskogmester. I denne stillingen hadde han mye kontakt med nabofylket Hordaland, og spesielt med Oscar Hagem (1885-1982), som under 1. verdenskrig utførte banebrytende forskning på forholdet mellom klimaet i vekstsesongene og furuas frø- og konglesetting. Hagem arbeidet mye med såkalte isotermkart. Denne metodikken preget også prøveforeslesningen Hagem holdt for doktorgraden - «Fremmede træslag i vort lands skogbrug» (1918). Hagem mente, i likhet med mange andre, at det var overveiende sannsynlig at det i andre land og på andre kontinenter kunne være treslag som var mer nøysomme og mer hardføre enn de norske, eller som gav større massetilvekst og kanskje bedre materialkvalitet. Inntil da hadde mange forsøk med utenlandske treslag vært mislykte, og Hagem antok at det skyldtes akklimatiseringsproblematikk - frø eller planter var hentet fra klimasoner som var for forskjellige fra de norske. Hagem foreslo at det skulle skaffes foryngelsesmateriale for forsøk fra isotermbelter med sesongvekslinger og temperaturforhold som liknet de norske. Hagem var spesielt opptatt av de bartreartene som vokste i fjellområdene langs den nordamerikanske vestkysten. For å finne ut mer om barskogen der og utrede mulighetene import av frø skaffet Hagem sponsormidler fra Det norske Skogselskap og velstående skogreisingsentusiaster i vestlandsbyene, slik at hans gode samarbeidspartner Anton Smitt kunne reise på studietur til aktuelle deler av stillehavskysten i 1916-1917. Dette er et av fotografiene Smitt tok under denne turen. Motivet ble publisert i artikkelen «Alaska-intryk sommeren 1916» i Tidsskrift for Skogbruk nr. 5-6 fra mai-juni 1921. Smitt ble seinere, fra 1923, skogforsøksleder ved Vestlandets forstlige forsøksstasjon under Oscar Hagems ledelse. Ettersom Hagem ble mer og mer opptatt av gjøremål ved Universitetet, overtok Hagem bestyrerstillingen og det administrative ansvaret fra 1928. Denne stillingen hadde han fram til 1955. I denne perioden, og for så vidt i mange år etterpå, var det Vestlandets forstlige forsøksstasjon som hadde hovedansvar for import av utenlandsk frø til det norske skogbruket. Proveniensforsøk med det utenlandske foryngelsesmaterialet var et viktig ledd i dette arbeidet.