학술논문

발행년
-
(예 : 2010-2015)
'학술논문' 에서 검색결과 345건 | 목록 1~10
Periodical
International Journal of Computational Science and Engineering; 2023, Vol. 26 Issue: 5 p602-613, 12p
Academic Journal
Shao W; Department of Radiology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States; Department of Medicine, University of Florida, Gainesville, FL, 32610, United States. Electronic address: weishao@ufl.edu.; Vesal S; Department of Urology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Soerensen SJC; Department of Urology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States; Department of Epidemiology and Population Health, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Bhattacharya I; Department of Radiology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Golestani N; Department of Radiology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Yamashita R; Department of Biomedical Data Science, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Kunder CA; Department of Pathology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Fan RE; Department of Urology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Ghanouni P; Department of Radiology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Brooks JD; Department of Urology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Sonn GA; Department of Radiology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States; Department of Urology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States.; Rusu M; Department of Radiology, Stanford University, Stanford, CA, 94305, United States. Electronic address: mirabela.rusu@stanford.edu.
Publisher: Elsevier Country of Publication: United States NLM ID: 1250250 Publication Model: Print-Electronic Cited Medium: Internet ISSN: 1879-0534 (Electronic) Linking ISSN: 00104825 NLM ISO Abbreviation: Comput Biol Med Subsets: MEDLINE
Academic Journal
Babalola O; Center for Devices and Radiological Health, US Food and Drug Administration, Silver Spring, Maryland, USA. Electronic address: olufemi.babalola@fda.hhs.gov.; Gebben D; Center for Devices and Radiological Health, US Food and Drug Administration, Silver Spring, Maryland, USA.; Tarver ME; Center for Devices and Radiological Health, US Food and Drug Administration, Silver Spring, Maryland, USA.; Joyce Lee TH; Center for Devices and Radiological Health, US Food and Drug Administration, Silver Spring, Maryland, USA.; Wang S; Department of Urology, University of Maryland Urology, Baltimore, Maryland, USA.; Siddiqui MM; Department of Urology, University of Maryland Urology, Baltimore, Maryland, USA.; Sonn GA; Department of Urology, Stanford School of Medicine, Palo Alto, California, USA.; Viviano CJ; Center for Devices and Radiological Health, US Food and Drug Administration, Silver Spring, Maryland, USA.
Publisher: Elsevier Country of Publication: United States NLM ID: 101260955 Publication Model: Print-Electronic Cited Medium: Internet ISSN: 1938-0682 (Electronic) Linking ISSN: 15587673 NLM ISO Abbreviation: Clin Genitourin Cancer Subsets: MEDLINE
Diplomingeniør Hans Th. Kiær (1891-1973), fotografert umiddelbart etter at han fikk tildelt Den kgl. St. Olavs Orden på Norsk Skogmuseum 13. oktober 1972. Kiær var på dette tidspunktet en 80 år gammel mann. Han var kledd i mørk dress og hadde den nettopp tildelte hedersbevisningen rundt halsen. Foran ham sto det en blomsteroppsats, og på det kvitkalkete teglsteinsveggen han sto inntil hang det et bilde av kong Olav V. Hans Theodor Kiær var født i Fredrikstad, som sønn av trelasthandler Elias Cathrinus Kiær (1863-1939) og hans kone Ninna [egentlig Caroline Birgitte] f. Ramm (1866-1939). Familien hadde omfattende eierinteresser i trelast- og treforedlingsindustri, både i Norge og i andre land. Familien eide dessuten mye skog. Det var antakelig med sikte på etter hvert å kunne overta farens rolle i denne næringsvirksomheten at Hans Th. Kiær etter å ha tatt artium i 1910 reiste til Dresden for å studere ved Königliche Sächsische Technishe Hochschule, hvor han tok eksamen som diplomingeniør i 1914. Deretter ble det studieopphold i USA og Storbritannia før han vendte tilbake til Norge for å inn i familiens næringslivsinteresser. Han var administrerende direktør i firmaet And. H. Kiær & Co. i perioden 1916-1956 og i Torp Brugs Aktieselskab i perioden 1933-1956. Han var dessuten styreleder i bedrifter Kiær-familien hadde eierinteresser i nordafjells, samt i flere bransjeforeninger. Han var også president i Norges Industriforbund i 1950-åra. I denne perioden engasjerte han seg også, gjennom styrearbeid, i Norsk Teknisk Museum og ikke minst i oppbygginga av Norsk Skogbruksmuseum i Elverum, der han var styremedlem fra starten i 1954, og styreleder i perioden 1962-1971. I Kiærs styreledertid fikk museet først overta klokkergarden Fossum på østsida av Glomma, og museet fikk reist et stort, moderne administrasjons-, utstillings- og magasinbygg et par hundrede meter nord for klopkkergardstunet. Kiær ble hedret for sin innsats, både i nærings- og kulturliv. Han ble blant annet utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1953 og opphøyet til kommandør av den samme ordenen i 1971. Han følte seg sterkt knyttet til Norsk Skogmuseum, noe som nok var bakgrunnen for at dette siste hederstegnet ble tildelt i museets lokaler av kansellisjef Fredrik Meyer (1916-1989).Avisa «Østlendingen» rapporterte fra begivenheten med dette fotografiet, tatt av museets utstillingskonsulent, som illustrasjon. Reportasjeteksten er gjengitt under fanen «Opplysninger».
John Bjørneby (1874-1927) og hans kone Dagny Antonette f. Pettersen (1882-1969), fotografert under en ferietur i Danmark i 1908. Dette velkledde og tilsynelatende sorgløse paret hadde da vært gift i fire år. John var sønn av den vellykte sagbruksgründeren Halvor Bjørneby (1837-1905) og hans kone Hildur Louise f. Bredesen (1847-1896) i Fredrikstad. Han hadde blant annet gått Jønsberg landbruksskole i Romedal på Hedmarken for å kvalifisere seg for å overta familieeiendommen Bjørneby i Åsnes i Solør etter en ugift onkel. Dagny var født i Lyngør i daværende Dypvåg herred på Sørlandet. Foreldrene var skipskaptein Peder Antonius Pettersen (f. 1849) og kone Dorthea Karine (f. 1856). Familien flyttet seinere til Halden, der faren fikk en kontoristpost i et firma som handlet med hogne steinprodukter. John kom nok fra et atskilling mer velstående miljø enn Dagny, noe som blant annet kom til uttrykk ved at hun måtte finne seg i en ektepakt som fraskrev henne rettigheter i Bjørneby-familiens verdier da de to giftet seg for å overta Bjørneby-garden i Åsnes i 1904. I dette tilfellet skulle det imidlertid vise seg at rikdommen var dårlig fundert. John og Dagnys økonomiske skjebne er beskrevet under fanen «Opplysninger». Da dette fotografiet ble tatt var de imidlertid på ferie i Danmark med vennene Sigurd (1879-1965) og Fredrikke Svenneby (1880-1952) fra Våler. Akkurat her satt de i en leid landauer på Sjælland. Sigurd Svenneby omtaler turen slik i sine memoarer:«I juni 1908 reiste Dagny og John Bjørneby, Fredrikke og jeg på tur til Danmark. Båt Christiania-Fredrikshavn, derfra med tog til Skagen, Lisa Drachmanns grav ute i klittene, der Vesterhavet og Østerhavet møtes. Vi kjørte med to hester helt ut på odden, var på badeetablissementet Grenen. Derfra med tog fra Fredrikshavn til Ålborg, med dampbåten Fylla fra Ålborg til Løkstør, videre tog Løkstør-Viborg. Fra Viberg hadde vi en interessant kjøretur over de jydske heder til Silkeborg. Beså underveis Hall herregård, kjent fra Nils Ebbesens tid, under krigene mot «Den kullede Greve». Vi moret oss på Station Jylland ved å se en feier i sitt arbeidsantrekk, flosshatt og barfotet! I Silkeborg var det en vakker, blid natur. Da vi reiste av gårde fra Viborg, trodde hotellets innehaver at vi var to par på bryllupsreise, og vakre buketter ble brakt til oss i vognen. Det var en lang kjøretur over heden, men vi ble til slutt så trette at vi sovnet, og havnet i bunden av kalesjevognen. Vi holdt rast ut på kvelden i en kro, et par mils vei nord for Silkeborg, og der fikk Fredrikke krampelatter. «Eremitagen» hang på en kalket vegg, og da jeg elskverdig spurte verten om det ikke var «Æ», og verten ble så strålende over at vi nordmenn kjente dette store sted, brøt Fredrikke ut, og gjorde en strålende skandale. Jeg hadde sett henne le slik en gang før, i 1903 eller 1904, og det var ikke morsomt.Fra Silkeborg leiet vi en liten motorbåt ned ad Gudan Å til Ry stasjon. Det var en herlig tur! Vi passerte blant annet Jul sø og herlige Himmelberget. En spasertur kom vi opp. Det var en kiosk ved foten av bakken, og der solgtes blant annet også alpestokker til denne besværlige turen. En dame spurte i kiosken om det ikke var en mer bekvem vei til «Bjergets topp». Gud, hvor vi lo!Med båt fra Århus til Kalundborg, voldsomt vær. Jeg fotograferte en dansk prest, idet han holdt sin kone haken, mens hun ofret oppe i livbåten.I Jylland syntes jeg det var så billig å reise, at jeg beklaget meg over at jeg ikke fikk pengene til å som de skulle. Men i København gikk de, jeg måtte låne 150 kroner av portieren ved turisthotellet København-Veber, og enda måtte John telegrafere til kassereren på Bjørneby Bruk i Fredrikstad [Der Johns familie var eiere], og få ham til å møte på stasjonen på hjemturen for at vi skulle nå hjem til Solør.I København hadde vi et par ytterst fornøyelige dager, tur blant annet til Esrom sø, hvorfra gripende foto av John og Dagny på en benk ved sjøen. En herlig aften på Tivoli, særlig husker jeg hvor vi frydet oss over å seile ned ad vannrutsjebanen. Vi hadde også kjøretur med byens fineste «blå Fuchse», herlig landauertur til Skodsborg, hvor vi etter en splendid middag gikk i vannet. Jeg har foreviget John i bølgene. En søndag på travbanen i Charlottenlund, hvor vi for første gang prøvde totalisatoren, var også fornøyelig.»
Fotografisk portrett av medisineneren Klaus Hanssen (1844-1914) med den portrettertes signatur under. Hanssen er fotografert i mørk dress med kvit skjorte. Han var en godt voksen mann med grånende skjegg, lite hår på den fremre delen av hodet og briller på nesa.Klaus Hanssen var sønn av kjøpmann, senere kasserer i Norges Banks bergensavdeling, Claus Hansen (1800–1885) og hans kone Elisabeth («Lise») Concordia, født Schram (1812–1883). Han var for øvrig også bror av den kjente legen og bakteriologen [Gerhard Henrik] Armauer Hansen (1841–1912). Klaus Hanssen skal fra først av ha hatt lyst til å i din fars fotspor og bli forretningsmann, men det ble til at han tok artium og begynte å studere medisin, som broren. Etter medisinsk embetseksamen i 1872 hadde han kortvarige engasjementer somlege på Gjøvik og ved Rikshospitalet i Kristiania (Oslo), før han flyttet hjem til Bergen og etablerte privatpraksis. Klaus Hanssen arbeidet blant annet mye med gynekologi og underviste jordmorkandidater. I perioden 1884-1891 drev han sin private klinikk, deretter ble han amtslege (fylkeslege) i Søndre Bergenhus amt (Hordaland fylke),m og fra 1894 til 1914 var han overlege ved medisinsk avdeling ved Bergen kommunale sykehus. Klaus Hanssen var også meget opptatt av sin tids store folkesjukdom, tuberkulosen. Han var pådriveren bak bygginga av det første statlige tuberkulosesanatoriet i Norge, som sto ferdig på Haralstølen i Luster i Sogn i 1902. Klaus Hanssen var også sentral ved stiftelsen av Den norske nasjonalforening mot tuberkulosen (som seinere ble hetende Nasjonalforeningen for folkehelsen) fra 1910, og han var den første styrelederen denne organisasjonen. Han engasjerte seg også i lokalpolitikken, og var en møtte i kortere perioder som vararepresentant på Stortinget. Han var først og fremst opptatt av faget sitt, og ganske spesielt av tuberkulosesaken. Dessuten hadde han et stort engasjement for «skogsaken». Han var blant stifterne av Bergens Skogselskab i 1899, og etter at den første styrelederen, Børre Rosenkilde Giertsen (1851-1905) døde fra sine prosjekter i selskapet ble Klaus Hanssen en hyppig gjest ved Ekhaug skogplanteskole. Der bidro han personlig til en serie så- og planteforsøk som hadde som mål gi de skogsnaue vestlandsbygdene ny, grønn trevegetasjon. Mot slutten av Hanssens liv kom også botanikeren Oscar Hagem (1885-1982) inn i dette arbeidet.
På de store, stilleflytende vassdragene i Nordvest-Russland ble tømmeret fløtet i flåter mot sagbrukene i kystbyene. På enkelte av flåtene ble det bygd hytter eller koier der karene som fulgte tømmeret nedover vassdraget bodde inntil det nådde bestemmelsesstedene. Her ser vi en flåte med ei nybygd hytte med bordvegger. Foran den er vi fire karer – sannsynligvis representanter for et av de norske selskapene som kjøpte tømmer og produserte trelast i denne regionen – samlet på det som etter hvert skulle bli et ildsted, der fløterne blant annet kunne lage seg mat. Den lange karen som sto til høyre i denne gruppa kan ha vært forstmannen Kåre Nansen, sønn av polarhelten Fridtjof Nansen. Han arbeidet i Russland i perioden 1923-1928. Karene ved bildets ytterkanter, som hadde økser i hendene, var sikkert lokale. Egil Abrahamsen, som fra 1909 arbeidet som assistent for driftsbestyreren i skogen til drammensfirmaet Bache & Vig, mintes hvordan tømmeret, etter først å være fløtet løst på et lite sidevassdrag, ble samlet i ei lense og bundet sammen i flåter med slike hytter:«Omkring 15. mai russisk tid (28. vår tid) var arbeidet med flåtene ferdig, mannskap til hver flåte forhyrt, og på disse flåtene, som var svære og sammensatt av mange småflåter, ble det satt opp en koie på hver. Nå skulle det store eventyret begynne. Vi skulle nemlig drive tømmeret, først ned Vym, så ut Vytsjegda og derfra videre ved Kotlas ut på Dvina til Arkhangelsk, med elvens mange slyngninger en strekning på til sammen 1 300 kilometer.Men før vi kunne starte, måtte presten i Seregovo tilkalles og holde messe, samt sprinkle hellig vann på alle flåter, mens alle mann gjorde korsets tegn, barhodet. Presten var en kjempe med langt, krøllet hår og digert skjegg, og han hadde en veldig barytonstemme. Det var en høytidelig, vakker seremoni, som gjorde alle glade, og det fulgte bevertning med litt vodka til, som vi spanderte. Ja, så kastet vi loss, og drivingen begynte. Landskapet var for det meste vakkert, først storskog helt ned til elven, senere, lengre nedover, kunne det veksle med bøndenes grønne marker eller steppelignende landskap med blomsterflor uten like. Iblant så vi, eftersom vi drev, her og der kirkespir som raget over horisonten. Da visste vi at vi snart kom forbi en landsby. Var det da noe vi manglet, var det min jobb å ro i forveien og kjøpe hos landhandleren det som kunne fåes. Når innkjøpet var gjort, og jeg kom i båten igjen, var flåten kommet efter med strømmen, og det var bare å ro like ut til den igjen. På denne turen fisket jeg en lakse-art som heter kumska på russisk. Det var en kort, lubben fisk med rødt kjøtt, ca. tre-fire kilo, meget fet, derfor en lakseart.Hvis vi bare hadde kunnet drive i midten av strømmen, hadde jo turen gått fort, for strømmen gikk med fem kilometer i timen, altså 120 kilometer i døgnet, men så glatt kan det ikke . Det er jo store, brede elver med lave bredder, og vinden tar sterkt på. Motvind holder flåtene oppe, og sidevind setter flåtene mot land. Dessuten, eftersom tiden gikk, falt vannstanden, og det åpenbarte seg lumske sandgrunner og svære bakevjer. Disse var farlige, idet en flåte kunne bli dratt langt inn i en bakevje, så falt vannstanden – og der lå flåten langt inne på land.Vår flotilje bestod av 15 separate flåter med to mann på hver, og hvis en flåte tok grunn, stoppet vi alle og hjalp den av, og dette tok jo tid. Vi begynte drivingen, som nevnt, omkring den 15. mai og kom først til Arkhangelsk i begynnelsen av august efter en meget minnerik tur. Folkene hadde akkord, og fikk 45 rubel hver for hele turen, pluss fri kost, enkel og billig, men nok tilstrekkelig. Dessuten fikk de billett med dampbåt hjem og 1 rubel per dag den tid hjemreisen varte. Vi skiltes med disse karene som gode venner ….»
Forsøksleder Tollef Ruden (1907-1992), fotografert i et veksthus som ble reist for det skoggenetiske forskningsmiljøet på Lillejordet ved Norges landbrukshøgskole i 1953. Her forsøkte Ruden og forskningassistentene hans blant annet å stiklingformere gran med sikte på å opparbeide materiale med identiske gener for testing i ulike miljøer. Her viser Ruden en av mange tusen slike stiklinger. Før 1953 hadde Ruden forsøkt å arbeide med granstiklingene utendørs, uten særlig hell. Han håpte at det ville bedre i veksthuset. Disse forhåpningene ble bare delvis innfridd. En stor del av stiklingene døde raskt, og mange av dem som overlevde gikk inn i en sturefase med minimal vekstaktivitet. Det kom likevel noe mer ut av disse forsøkene etter at stiklingproduksjonen ble flyttet til et kontrollert veksthusklima enn det hadde gjort da de forgikk i friluft. Tollef Ruden var født i Målselv, som sønn skogforvalter Ivar Ruden og kona Hilda, født Trannum. Etter å ha eksamen artium i 1927 gikk unge Tollef i farens faglige fotspor. Han gikk skogskole på Kongsberg og fortsatte sine skogbruksstudier ved Landbrukshøgskolen i perioden 1929-1932. Deretter hadde han først et lite engasjement som hjelpeblinker ved Ljan trelastbruk, før han reiste nordover. Der var han først skogvokter i Porsanger og Laksefjord fra 1932 til 1935, deretter skogvokter og lappefogdassistent i Karasjok og Anarjok distrikt fra 1935 til 1936. Så ble Ruden skogformann ved Nes trelastbruk i Mosjøen på Helgeland, inntil han i 1940 statens skogforvalter på Helgeland. Fra 1942 ble han knyttet til Det norske skogforsøksvesen, først i en assistentstilling, fra 1947 som forsøksleder med utvikling av et skoggenetisk forskningsmiljø som hovedoppgave. Fra 1960 til han nådde pensjonsalderen i 1974 hadde Tollef Ruden professortittel.
검색 결과 제한하기
제한된 항목
[검색어] Sonn GA
발행연도 제한
-
학술DB(Database Provider)
저널명(출판물, Title)
출판사(Publisher)
자료유형(Source Type)
주제어
언어